Disco - den beste venn noen kunne ha

Her vil jeg fortelle om Disco - min eiegode labrador som jeg hadde gleden av å være sammen med i 12 og et halvt år. Jeg fikk min første labrador i 1989, på januar. Den var født i november 1988, og den kom med fly fra Bannak i Finnmark til Værnes, der jeg var og hentet den. Den hadde allerede fått navn - "Disco", og den var en gul tispe. Neddopet var den også, men våknet til når vi kom til Skatval, der den måtte ut og tisse. Det er denne hunden jeg kan takke for at jeg er blitt så glad i denne hunderasen! Den var min beste venn gjennom 12 år. Den elsket å kjøre bil, og den var like ivrig hele livet når klokka begynte å nærme seg 19 - når TV2 sine nyheter var over, kom den luskene og satt seg foran meg og ventet på å få gå tur.Vi hadde i alle år avsatt en time og av og til flere timer fra kl 19 - dette var "hennes" tid - den tiden vi hadde bestemt at hun skulle få utfolde seg. Den ble så lydig og flink etter hvert at jeg brukte aldri bånd på den - unntatt når vi gikk i tett trafikk - da hadde jeg bånd. Men den var så vant med biler at den stoppet opp på siden av veien hver gang det kom en bil - og der stod den bom stille - uansett om jeg gikk videre.

Vi hadde en helt spesiell kontakt vi to - vi behøvde ikke bruke ord eller fakter for å finne ut hva vi ville - det var mange som spurte om hunden min i det hele tatt kunne bjeffe. Det kunne gå måneder mellom hver gang den ga lyd i fra seg - og da var det som regel for å gi beskjed til andre hunder i nærheten.

... så blir jeg gammel...

En kveld i begynnelsen av februar i år (2001) begynte jeg å merke at den pustet tungt - og peste hele tiden. Morgenen etterpå (en søndag) fant jeg brun urin på gulvet, og da bars det til dyrlegen på (Steinkjer Dyreklinikk). Heldigvis var Inga Pettersen på jobb - hun har en likeens hund selv - så hun konstanterte raskt at det var livmorbetennelse. Det ble bestemt å operere med en gang, og noen timer etterpå bar vi henne ut i bilen og dro hjem. Hun hadde et svært sår i buken etter operasjonen. Inga hadde også benyttet anledningen til å fjerne noen kuler som vi visste hun hadde i magen. Hun var slett ikke i form den kvelden, og heller ikke neste dag. De første nettene tok jeg madrassen og lå ved siden avhenne, men etterhvert gikk hun trappen opp til soverommet selv, og da lå hun ved siden av sengen min. Det kom stadig verk og blod fra operasjonssåret hennes, og noen dager etterpå dro vi til veterinæren igjen - for å sjekke såret og rense det. Jeg renset det selv vanligvis, men jeg syns det var greit å få en proff til å sjekke at alt var som det skulle. Magen ble skyllet med vann/salt, og vi dro hjem igjen. Etter ca 10 dager begynte vi å gå små korte turer rundt i nabolaget - det ble kjedlig for henne å bare ligge på sofaen. En tirsdag, mens jeg var på skolen, hadde jeg kjørt henne til noen venner om morgenen, slik at hun ikke skulle ligge alene hjemme. Utover dagen fikk jeg telefon fra de, der de sa at hun ikke greidde å stå på bakfotene - hun dro kroppen etter seg stakkars. Og hun syns det var leit selv også - det kunne jeg se i øynene hennes. Hun blødde stadig fra operasjonssåret sitt i buken. Jeg ringte til Inga, og hun ba meg komme med en gang. Vi bar henne ut i bilen, og det bars til Steinkjer Dyreklinikk igjen - dette skulle vise seg å bli hennes siste tur. Vi la henne på rønktenbordet, og så at hofter og ryggsøyle var sterkt forkalket. Det eneste Inga kunne gjøre nå - det var å gi henne en kortisonsprøyte. Men hun ba meg tenke nøye gjennom det - Disco hadde tross alt hatt et godt liv i over 12 år - og for en hund er 12 år en anseelig alder. Etter lange og tunge stunder ble jeg enig med meg selv (og Inga) at det var beste for henne å slippe mer. Dette var den aller tyngste avgjørelsen jeg noensinne har vært nødt å tatt - og det var fryktelig trist. Min trøst hele tiden var at jeg ville gjort henne ondt hvis jeg hadde pint henne til å fortsette å plages - det er ikke noe verdig liv for en hund å måtte bæres ut for å gjøre fra seg. Kjenner man sin hund, ser man når de ber om hjelp. Og Disco ba meg om å slippe mer. Jeg vet hun hadde hatt et godt liv sammen med meg - mitt liv gikk videre, men hennes var over. Jeg gråt mine modige tårer, og jeg gråt på hele turen hjem. Det ble så tomt i huset - ingen som stod i gangen og holdt på å gå ut av sitt gode skinn av glede når jeg kom hjem. Ingen som lenger stod ved siden av sengen når jeg våknet - ingen å gå tur med! Huset har aldri vært så tomt som det var etter henne! Jeg fant et dikt (på engelsk) i RetrieverNytt som på en perfekt måte beskriver det vi gikk gjennom. Det er slik:

A Bridge Called Love

It takes us back to brighter years,
To happier sunlit days
And to precious moments
That will be with us always.
And these fond recollections

Are treasured in the heart
To bring us always close to those
From whom we had to part.

There is a bridge of memories
From earth to Heaven above…
It keeps our dear ones near to us

It’s the bridge that we call love.

-Author Unknown

Where to Bury a Dog:

We would say that there are various places in which a dog may be
buried. We are thinking particularly now of a hound who, so far as we are
aware, never entertained a mean or unworthy thought. This dog is buried
beneath a cherry tree, under four feet of garden loam, and at its proper
season the cherry strews petals on the green lawn of his or her grave.

Beneath such trees, such shrubs, they slept in the drowsy summer, or
gnawed at a flavorous bone, or lifted head to challenge some intruder. These
are good places, in life or in death. Yet it is a small matter.

For if thedog be well remembered, if sometimes he leaps through your dreams actual as
life, eyes kindling, laughing, begging, it matters not at all where that dog
sleeps. On a hill where the wind is unrebuked, and the trees are roaring, or
beside a stream he knew in puppyhood, or somewhere in the flatness of a
pastureland, where most exhilarating cattle graze. It is all one to the dog,
and all one to you, and nothing is gained, and nothing lost - if memory
lives. But there is one best place to bury a dog.

If you bury him in this spot, he will come to you when you call - come
to you over the grim, dim frontiers of death, and down well-remembered
paths, and to your side again.

And though you call a dozen living dogs to heel they shall not growl at him,nor resent his coming, for he belongs
there. People may scoff at you, who see no lightest blade of grass bent by
his footfall, who hear no whimper, people who may never really have had a
dog. Smile at them, for you shall know something that is hidden from them,
and which is well worth the knowing. The one best place to bury a dog is in
the heart of the master.

~ Ben Hur Lampman, 1925

De sier tiden leger alle sår - Disco er unntaket